Ferdigutdannet

Og så kom det i posten - vitnemålet. Mitt bevis på fullført studie. Nå har jeg en bachelorgrad og er førskolelærer. Det er så rart å tenke på, jeg synes jeg nettopp startet på Høgskolen i Hedmark.

Jeg visste ikke helt hva jeg ville bli. Psykolog? Dyrlege? Journalist? Fotograf? Danser? Jeg har vært innom mange muligheter. Jeg studere medieproduksjon, men følte meg ikke helt tilfreds med studiet. Så besøkte jeg ei venninne som fortalte at hun nettopp hadde søkt førskolelærerutdanningen på Hamar. Det var som å slå på en lyspære, og allerede dagen etter hadde jeg også søkt. Selvfølgelig! Jeg har alltid vært glad i barn, det er jo dette jeg skal drive med. Sommeren før skolen begynte jobbet jeg som vikar i en barnehage, og jeg fikk det bekreftet, jeg hadde valgt rett. Det er på en måte bare en magefølelse man får.

Tre år har gått fort, og det har vært tre fantastiske år. Jeg har lært så utrolig mye. Tidligere har jeg ikke vært så motivert på skolen, men i dette studiet har jeg virkelig engasjert meg. Jeg har ikke bare lært mye fagstoff, jeg har også lært mye om meg selv, og jeg kjenner jeg har vokst mye som person. Gjennom praksis har jeg fått prøvd meg på mange ulike oppgaver. Noen dager har jeg vært frustrert og følt at jeg ikke har fått det til. Men jeg har alltid kjent at dette er rett yrke for meg. Det kan være dager som er krevende og vanskelig, men sånn er det jo i alle jobber. Og det vokser man også på. Men de aller fleste dagene er gode. De dagene får jeg den gode følelsen i kroppen.

Om bare få uker starter jeg i jobb som pedagogisk leder. Det blir veldig rart å gå fra å være student til å jobbe med yrket. Jeg kjenner jeg gleder meg veldig, men jeg er også spent på mange måter. Spent på hvordan jeg fungerer i stillingen, på alt det nye jeg skal lære. Jeg har en utdanning, men jeg er på ingen måte utlært. Det er nå det hele begynner. Jeg er spent, mye på grunn av mine forventninger til meg selv. Jeg ønsker selvfølgelig å lykkes, og jeg har store krav til meg selv. Så det er da jeg må minne meg selv på at jeg er nyutdannet, jeg er ikke verdensmester fra første dag. Jeg har faktisk aldri gjort det før. Det eneste jeg vet er at jeg har valgt rett yrke, og at jeg vil lykkes. Og så gjenstår det å se på hvilken måte jeg kan lykkes. Det gleder jeg meg til!

En gang da jeg var liten var jeg ute på rulleskøyter. Det kom ei jente bort til meg. Jeg sa at jeg hadde blitt så flink, og viste henne at jeg hadde blitt skikkelig god på rulleskøytene. Hun svarte at det ikke var så bra å skryte av seg selv. Det husker jeg spesielt godt, og jeg skryter sjeldent av meg selv. Men nå skal jeg gå helt i mot hennes ord. Jeg er utrolig stolt av meg selv for å ha gjennomført en utdanning. Jeg er utrolig stolt av å kunne kalle meg selv førskolelærer. Og jeg skal bli en dødsgod en!

Foreldrerollen, det er du som bestemmer

I forrige uke var jeg så heldig å få være med på foreldrekveld i barnehagen. Og det var ikke hvem som helst som holdt foredrag, det var nemlig Anne Nielsen. Anne Nielsen er en erfaren førskolelærer som nå jobber som foredragsholder og er forfatter av boka Foreldrerollen. Om du får mulighet til å høre på henne en gang, gjør det! Boka hennes er også fin å ha, som forelder eller om du jobber med barn. Jeg ble veldig inspirert, og vil gjerne dele noen av hennes synspunkter.

Det var spesielt ett poeng Nielsen kom med som jeg er så enig i, og som jeg mener er noe av det viktigste å være bevisst på som voksen rundt barn. Det handler om at barnehjernen er skrudd sammen på en litt annen måte enn voksnes hjerner. Jeg er dessverre ingen forsker på hvordan denne hjernen er skrudd sammen, men det er det heldigvis andre som er. Og det er et par viktige punkter som Anne Nielsen kom opp med. Barn er her og nå, det er vanskelig for dem å tenke fram eller tilbake i tid. Vi tok opp ett spørsmål som jeg har spurt min lillebror på 3 år mange ganger, og som sikkert alle foreldre spør sine barn om hver dag. ”Hva gjorde du i barnehagen i dag da?” Hva pleier svaret å være? ”Vet ikke”, eller ”Ikke noe”. Som Nielsen påpekte, handler ikke dette om at barnet kjedet seg i barnehagen eller at det ikke skjedde noe viktig. Det er, enkelt og greit, fordi barn har vanskelig for å tenke tilbake til hva de har gjort før på dagen. Og det er helt greit, for hjernen har ikke utviklet seg til å tenke på den måten enda. Jeg tror man fort kan tenke at, okei, men da har det vel ikke så mye å si hva man gjør i barnehagen da. De husker det ikke uansett. Men barnet får fortsatt inntrykk i barnehagen, de tilegner seg kunnskaper og ferdigheter, og utvikles på mange områder. Det handler mer om summen av innholdet i barnehagen, enn at vi lagde hvitveis i barnehagen, akkurat i dag. Det fikk meg igjen til å bli mer bevisst på hvor viktig det er å prate med foreldrene ved henting av barna. Fortell hva som ble gjort og hvordan dagen har vært.

Barn tenker konkret, de kan ikke tenke abstrakt. Det vil si at de ikke kan ta det steget tilbake og se seg selv utenfra. De klarer ikke å reflektere over sine handlinger og følelser. Så når du sier ”Nå kan du sitte her og tenker over hva du har gjort!”, så kan barnet faktisk ikke det. Hjernen har ikke utviklet seg dit enda, og det er det utrolig viktig å vite. Det er generelt utrolig viktig å vite at barn bare er barn, og respektere det. De er under utvikling, og det tar tid. Det er kanskje et selvfølge for mange, men jeg tror det er fort gjort å glemme det. Anne Nielsen tok også opp flere viktige temaer, men det var dette som inspirerte meg mest, og som jeg synes er det viktigste å videreformidle.

Det har skjedd en enorm utvikling i barneoppdragelsen de siste årene, og mye av denne utviklingen kommer fra verdenskrigene. Da var makt og autoritet i sentrum, noe som også preget oppdragelsen. Det var for eksempel vanlig med fysisk avstraffelse. Etter dette skjedde det en stor utvikling, både i positiv og negativ retning. Det har blitt mer kjærlighet i oppdragelsen, vi skal ikke være så strenge lenger. Barns medvirkning og medbestemmelse er noe av det vi har fått banket inn i hjernen i løpet av studiet, og det har fått et stort fokus, og det er utrolig bra! Barns medvirkning er en viktig og stor del av mitt pedagogiske grunnsyn. Barns deltakelse, barn skal være med på å bestemme. Men så har det bikket litt over. Barn i dag får for mye ansvar, og uten å gå inn på for mye påstander og forskning om dette, så er det i hvert fall bevist at dette ikke bare er bra for barna. Hvor ble det av grensene? Barn får være med på å bestemme mye. De kan være med på litt, fordi det kan bidra til mestringsfølelse, og en følelse av å bli sett på som et individ på lik linje med alle andre mennesker. Men for mye ansvar kan føre til stress. Hvis vi gir de minste barna for mye ansvar i dag, hvordan blir det da når de vokser opp? Jo, de tror de kan bestemme alt. Det har også vist seg at det er godt for barn med grenser. Det gjør barna trygge. De har voksne rundt seg som er gode rollemodeller, og vi voksne har et ansvar ved å føre dette videre. Dette kan være lett for meg å skrive om, i teorien. Så handler det om å finne en gyllen middelvei, en god balanse mellom kjærlighet og autoritet. Barn bestemmer for mye i dag. Mange barn og unge i dag blir omtalt som bortskjemte, de styrer livene sine selv. Så vi må se på oss som voksenpersoner i disse barnas liv. Det er du som bestemmer hva barnet skal bestemme. Barn skal ikke ha for mye ansvar, men det skal komme gradvis. La barnet være med på aktiviteter i hjemmet, for det er viktig å føre tradisjoner videre. Men vær den som bestemmer.

Poenget er uansett å la barn være barn. Respekter og aksepter at de er under opplæring, gi dem tid og hjelp dem på veien. De kom ikke til verden ferdig skrudd sammen, vi er alle under utvikling hele tiden. Vær en tydelig voksen på denne reisen, så blir barna tryggere og får et godt utgangspunkt for livet videre.

(Vil forresten påpeke en ekstra gang at dette kommer fra Anne Nielsen J )

For ung?

Nå er jeg snart ferdigutdannet førskolelærer. Om ikke lenge kan jeg kalle meg førskolelærer, eller barnehagelærer, og skal søke jobb som dette. Jobbsøkingen har startet, og det har gitt meg et lite inntrykk av hva som kreves av meg i yrket. Jeg har fått ett inntrykk jeg synes er litt leit. Jeg startet utdanningen da jeg var 20 år, altså er jeg 23 som ferdigutdannet. Det er ganske ungt. Men har jeg mindre sjanser for å få jobb enn en eldre førskolelærer? Jeg synes det virker litt sånn, dessverre. Skal jeg "straffes" fordi jeg tok utdanningen så fort etter videregående? Jeg har flere ganger tenkt: å, skulle ønske jeg var rundt 30 og hadde masse erfaring. Men så har det slått meg at det er ikke sånn det skal være. 

Ja jeg er ung. Nei, jeg har ikke mange års erfaring. Hva jeg har? Jeg har snart en 3-årig utdanning der jeg har tilegnet meg masse kunnskaper. Jeg har gode karakterer. Gode tilbakemeldinger fra praksis. Jeg har vært topp motivert hele studietiden. Jeg har aldri lært så mye om meg selv som jeg har gjort under studietiden. Kjent at jeg har vokst og utviklet meg på mange områder. Jeg har blitt så glad over valget mitt, og har hele veien kjent at jeg har valgt rett. Om jeg skal jobbe i barnehage hele yrkeskarrieren vet jeg ikke. Men jeg skal jobbe med barn. Jeg synes det nesten er vanskelig å sette ord på hvor fantastisk jeg synes det er å jobbe med barn. Å jobbe med mennesker. Nei, jeg har ikke mange års erfaring med å jobbe i barnehage. Men da har jeg heller ikke rukket å bli lei det. Jeg er så motivert og så klar for å tre inn i yrket mitt. Er ikke det nok? 

Jeg vet at mange barnehager ønsker unge og nyutdannede, og det er flott. Og jeg kan forstå at mange barnehager ønsker voksne mennesker med egne barn og erfaring. Men ett sted må vi unge begynne også. Gi oss en sjanse til å vise vårt engasjement og våre kunnskaper. Nå er vi snart mange ferdigutdannede førskolelærere som står klare på døra. Slipp inn oss unge og lovende også :D

"Hvorfor ler voksne når barn gråter?"

Det var tid for utelek i barnehagen og barna skulle kle på seg i garderoben. Per (4) begynte å gråte fordi han ikke fikk til å kle på seg. To av de ansatte himlet med øynene til hverandre og virket oppgitt over Per, for dette var noe som gjentok seg hver dag. De begynte å små-le litt mens Per gråt enda mer og var tydelig frustrert. En annen gutt, Andreas (5) fikk med seg dette og spurte en student "hvor ler dere voksne alltid når barn gråter?".

Den studenten var meg, og dette har satt i gang en del tankeprosesser. Jeg svarte at vi ikke alltid ler, men jo, vi gjør det kanskje noen ganger. Jeg prøvde å få fram at det ikke var meningen og at det faktisk var ganske dårlig gjort å le når andre gråter. For det mener jeg at det er. Jeg prøvde å ta opp dette på avdelingsmøte, men det kom ikke helt igjennom. Personalet mente det var stor forskjell på gråt, de lo jo ikke om det var alvorlig, for eksempel når barna slår seg. Men allikevel tenker jeg at det er helt feil. Denne gutten var tydelig frustert fordi han ikke fikk på seg klærne, og der står vi og ler av han? Bare fordi det ikke er alvorlig nok?

Det samme gjelder barn som er sinte, noe en del voksne mener er "søtt". Det er ikke spesielt søtt for barna. Det handler om å ta dem på alvor. De er faktisk mennesker på lik linje med voksne. Hvordan ville du følt deg om du var sint, frustrert eller lei deg og andre himlet med øynene og lo av deg? Det handler også om at vi voksne, om det er i barnehagen, foreldre, eller bare om du har omgang med barn, så er vi rollemodeller. Barn lærer mye av voksne, og hvis vi ler når de gråter, hva lærer de da? Er det ikke greit å gråte? Skal man le av andre?

Grunnen til at dette stikker litt ekstra hos meg er fordi den ene gutten tok meg så veldig på fersken. Det er jo sant, barn er søte når de er sinte og det er lett å trekke på smilebåndet. Men prøv å se det fra barnas perspektiv.

Ta barn på alvor!

Siste studieår

Jeg har allerede begynt å lade opp til skolestart, og jeg gleder meg! Siden jeg startet på denne utdanningen har jeg storkost meg, og nå går jeg inn i mitt siste studieår for nå. Er det virkelig to år siden jeg startet?

Jeg føler at jeg har lært masse samtidig som jeg ikke har begynt engang, og jeg gleder meg veldig til å begynne å jobbe som førskolelærer. Før jul er det mye som skal skje. Jeg skal ha tilsammen fire uker praksis fordelt utover høsten, og jeg skal ha et utviklingsarbeid sammen med barnehagen. Og ut fra dette skal jeg skrive en rapport på 25 sider. Jeg begynner å forberede meg på at det blir travelt og mye jobbing, men jeg ser også veldig fram til det. Vi skal også ha religion, livssyn og etikk i år, fram til jul. Etter jul skal jeg fordype meg i organisasjon og ledelse. Om under et år kan jeg kalle meg førskolelærer - sprøtt.
Skolestart 19.august :)

Estetiske fag i barnehagen

Tenk at et skoleår kan gå så fort! Jeg synes det var i går at jeg valgte å gå bred modell i førskolelærerutdanningen, altså estetiske fag andre året og fordypning tredje året. Og nå er jeg allerede ferdig med estetiske fag! I dette innlegget vil jeg skrive litt om hvordan man kan bruke estetiske fag i barnehagen og hvorfor.

Musikk, drama og forming har gått under de estetiske fagene i min utdanning, og det har vært veldig lærerikt. I barnehagen synger man som regel noen sanger i samlingsstund, tegner litt og ser på skuespill, eller er så heldig som får spille skuespill selv. I undervisningen har vi både kost oss og blitt utfordret på mange områder. Ikke alle er den fødte skuespiller, synes det er enkelt å synge alene for en gruppe barn og lage figurer i leire. Sånn er det for barna også, og for at de skal synes det er gøy må vi synes det også.

I barnehagen ser vi mye tegning, modellkitt og perling. Men innenfor forming kan man gjøre så mye mer! Hva med å finne noen steiner og kongler i naturen, se på formene, linjene, fargene, og kanskje lage noe ut av det. De fleste barnehager har en del formingsmateriell som ikke blir tatt i bruk så ofte. Filt, garn, silkepapir, papp, fjær - tenk så mye gøy man kan lage ut av dette. Har du ingen gode ideer? Spør barna, de har gjerne mange! En del barnehager er også så heldige som har plankebiter, skruer, spikre, hammer for å lage litt større ting. Vi fikk i oppgave på skolen å finne en litt stor stokk eller pinne i naturen som så litt annerledes ut. Med kniv, sandpapir, mose og lim kan man lage mange artige figurer. Bruk det som finnes i barnehagen eller bestill noe spennende. Tenk også årstider. Blader om høsten og isfigurer om vinteren. Om våren og sommeren er mulighetene mange med blomster som spirer og gror, maling ute, kritt på asfalten. Det er bare fantasien som kan stoppe det.

Er det ingen av de ansatte som kan spille på instrumenter? Vi har lært å spille ukulele på kort tid, og det koster ikke all verden heller. Instrumenter kan også være gratis. Vann i flasker, pinner, tromme av blikkbokser og plast, ris, kjøkkenorkester? Mange barnehager er flinke til å synge! Hva med å lage en egen sang sammen med barna med eget akkompagnement, om barnehagen, årstiden, noe barna er opptatt av. Utforsk stemmen. Hvor lavt og høyt kan vi snakke, hvor fort eller sakte, hvilke lyder kan man lage med munnen. Finn på noe nytt, det er ikke sikkert barna synes det er så kult i synge bæ bæ lille lam hver dag i seks år.

Papegøye fra Amerika på praktisk eksamen

Det hender det kommer teatergrupper på besøk i barnehagen eller om barnehagen drar på en teaterforestilling, men hvor ofte er det? Tenk så mye barna går i rolle i løpet av en dag. I en lek er de mamma, pappa og barn, en annen er de farlige løver, leger, superhelter. Barn rekonstruerer ofte sine opplevelser gjennom rollelek, for eksempel at de leker tannlege etter å ha vært der. De utforsker verden gjennom å leke den. Se hva barna er opptatt av og lag noe ut av det. Bli med i rolleleken om de synes det er greit, eller lag en teaterforestilling sammen. Jeg har fått med noen av de eldste i barnehagen til å ha en forestilling om snekker Andersen og julenissen, og dette på kun tre dager. Jeg har også sett en småbarnsavdeling dramatisere bukkene bruse for hverandre. Ikke alle barn synes det er like gøy, så man må tilpasse roller, mengde replikker og se hvilke behov barna har. Det skal ikke være skummelt! Bare det å kle seg ut er utrolig morsomt, og man kan virkelig gå inn i rollen. Da jeg spilte papegøye på eksamen synes jeg det var helt rart å øve uten kostyme. Så fort det kom på blir man rollen og kan leve seg skikkelig inn i det. Ja, det er faktisk gøy for voksne også.

Men alt dette kommer ikke av seg selv. Barna kommer med mye, men det hjelper ikke at de har masse ideer hvis vi sier: neei, kan vi ikke bare tegne litt i dag da, det er så mye styr å dra fram alt det her. Med fare for å være for ærlig, så må jeg bare si at da har man ikke noe i en barnehage å gjøre. Du jobber ikke i barnehage fordi det "bare er en jobb" og alt du ønsker er å bli ferdig for dagen. Du er der faktisk for barna. Se barna, søk litt rundt på nettet og finn på noe gøy! (Og det er ikke så rart at du bare vil hjem når dagene går i det samme hver dag).

Hvorfor skal vi jobbe med estetiske fag i barnehagen? Barn har behov for å uttrykke seg, enten verbalt, gjennom lek, nonverbalt, gjennom tegning. Men for at de skal få uttrykke seg trenger de inntrykk. Det holder ikke med de inntrykkene barnet får utenfor barnehagen. De er i barnehagen såpass mye at de trenger noen inntrykk der også. Og det kan vi gi barna gjennom estetiske fag. Ved at barn opplever får de inntrykk som de bearbeider, uttrykker seg og reflekterer rundt dette. Derfor er estetiske fag ganske viktig for utviklingen og for barnas identitetsutvikling. Hvem som helst kan ikke spille hovedrollen i et teater, men alle roller er like viktige, og med den voksne som hjelper kan barna utvikle seg på mange områder.

Jeg håper det poppet opp noen nye ideer og at barnehagehverdagen blir enda mer spennende nå :)

Du har et ansvar

Om du er forelder, jobber med barn, har søsken, tante og onkelbarn, søskenbarn, er fadder eller bare omgåes barn - du er en rollemodell for disse barna. Barna er fremtiden, og vi har et ansvar for å forme den i riktig retning. Selv er jeg alt for dårlig til dette, men legg bort telefoner, iPader, nettbrett, TVer og data og vær de menneskene vi er ment å være. Se gjerne denne filmen :)