Jeg har nå jobbet som pedagogisk leder i fem måneder. Det er ikke så lenge, men mye har skjedd på de månedene. Mest i hodet.
Jeg vil bare spole litt tilbake. Ikke så langt tilbake tror jeg. Jeg har alltid vært litt forsiktig, aldri stukket meg ut i lyset, aldri vært "den populære i klassen". Ikke alltid, men ofte har jeg tenkt at alle andre må være bedre enn meg. Jeg tenker ikke det nå. Men det er kanskje sånt som skjer når man blir voksen. Brystkassa stikkes fram, jeg retter meg opp i ryggen. Jeg jobber som pedagogisk leder, og er stolt av det. Jeg, leder? Hvis jeg spoler tilbake, så hadde jeg aldri i verden trodd at jeg skulle kunne få og mestre en jobb som det. Og like det!
Om morgenen kommer jeg inn på avdelingen. Blir møtt av noen 2-åringer som kommer løpende: "Isebeth!", og noen 1-åringer som kommer krabbende, bare fordi det går litt fortere enn å gå, enn så lenge. Jeg går bort til protokollen, får en oversikt over hvem som har kommet så langt. Om det er noen beskjeder. Og hver dag slår det meg, at disse barna, foreldrene, personalet og det pedagogiske innholdet ligger i mine hender. Ikke helt som da jeg gikk inn døra som en student i praksis. Jobben er mer krevende enn jeg hadde forestilt meg. Det er mer ansvar enn jeg hadde forestilt meg. Det tar mye mer tid enn jeg hadde forestilt meg. Men det er vanskelig å forestille seg noe man aldri har prøvd før. Det er skummelt, men det er skikkelig gøy!
Og etter fem måneder forlater jeg min første barnehage. Jeg vet egentlig ikke om jeg kunne fått en bedre start. Jeg har hatt fantastiske medarbeidere, mye hjelp og støtte, blod, svette og tårer...og littegranne snørr. Jeg skal nå ut på nye eventyr. Slutte som pedagogisk leder? Neida, jeg skal bare bytte by. Hovedstaden står for tur, litt større barn, fast stilling. Jeg får ikke påpekt nok ganger hvorfor jeg bytter jobb. Jeg trives så utrolig godt i min nåværende jobb, og jeg blir litt trist over at jeg skal forlate dem. I disse dager tar jeg farvel med barna, en etter en, og jeg måtte faktisk felle en liten tåre på vei hjem fra jobb i dag. Jeg trenger bare å flytte på kroppen, ut på nye eventyr. Jeg er ung, singel og har ikke barn. Så før alt det der slår til for fullt, skal jeg være skikkelig egoistisk og tenke på meg selv og hva jeg har lyst til. Og bare gjør det. Det er nå jeg har mulighet! Vil oppfordre alle andre til å gjøre det samme. Har du mulighet, gjør det. Det er bedre å angre på det du har gjort, enn det du aldri gjorde. Selv om jeg mener man aldri skal angre på noe, man lærer og styrkes av alt. Men det er en helt annen historie.
