Det var tid for utelek i barnehagen og barna skulle kle på seg i garderoben. Per (4) begynte å gråte fordi han ikke fikk til å kle på seg. To av de ansatte himlet med øynene til hverandre og virket oppgitt over Per, for dette var noe som gjentok seg hver dag. De begynte å små-le litt mens Per gråt enda mer og var tydelig frustrert. En annen gutt, Andreas (5) fikk med seg dette og spurte en student "hvor ler dere voksne alltid når barn gråter?".
Den studenten var meg, og dette har satt i gang en del tankeprosesser. Jeg svarte at vi ikke alltid ler, men jo, vi gjør det kanskje noen ganger. Jeg prøvde å få fram at det ikke var meningen og at det faktisk var ganske dårlig gjort å le når andre gråter. For det mener jeg at det er. Jeg prøvde å ta opp dette på avdelingsmøte, men det kom ikke helt igjennom. Personalet mente det var stor forskjell på gråt, de lo jo ikke om det var alvorlig, for eksempel når barna slår seg. Men allikevel tenker jeg at det er helt feil. Denne gutten var tydelig frustert fordi han ikke fikk på seg klærne, og der står vi og ler av han? Bare fordi det ikke er alvorlig nok?
Det samme gjelder barn som er sinte, noe en del voksne mener er "søtt". Det er ikke spesielt søtt for barna. Det handler om å ta dem på alvor. De er faktisk mennesker på lik linje med voksne. Hvordan ville du følt deg om du var sint, frustrert eller lei deg og andre himlet med øynene og lo av deg? Det handler også om at vi voksne, om det er i barnehagen, foreldre, eller bare om du har omgang med barn, så er vi rollemodeller. Barn lærer mye av voksne, og hvis vi ler når de gråter, hva lærer de da? Er det ikke greit å gråte? Skal man le av andre?
Grunnen til at dette stikker litt ekstra hos meg er fordi den ene gutten tok meg så veldig på fersken. Det er jo sant, barn er søte når de er sinte og det er lett å trekke på smilebåndet. Men prøv å se det fra barnas perspektiv.
Ta barn på alvor!
