Fra en pedagogisk leder til en annen

Jeg har nå jobbet som pedagogisk leder i fem måneder. Det er ikke så lenge, men mye har skjedd på de månedene. Mest i hodet.

Jeg vil bare spole litt tilbake. Ikke så langt tilbake tror jeg. Jeg har alltid vært litt forsiktig, aldri stukket meg ut i lyset, aldri vært "den populære i klassen". Ikke alltid, men ofte har jeg tenkt at alle andre må være bedre enn meg. Jeg tenker ikke det nå. Men det er kanskje sånt som skjer når man blir voksen. Brystkassa stikkes fram, jeg retter meg opp i ryggen. Jeg jobber som pedagogisk leder, og er stolt av det. Jeg, leder? Hvis jeg spoler tilbake, så hadde jeg aldri i verden trodd at jeg skulle kunne få og mestre en jobb som det. Og like det!

Om morgenen kommer jeg inn på avdelingen. Blir møtt av noen 2-åringer som kommer løpende: "Isebeth!", og noen 1-åringer som kommer krabbende, bare fordi det går litt fortere enn å gå, enn så lenge. Jeg går bort til protokollen, får en oversikt over hvem som har kommet så langt. Om det er noen beskjeder. Og hver dag slår det meg, at disse barna, foreldrene, personalet og det pedagogiske innholdet ligger i mine hender. Ikke helt som da jeg gikk inn døra som en student i praksis. Jobben er mer krevende enn jeg hadde forestilt meg. Det er mer ansvar enn jeg hadde forestilt meg. Det tar mye mer tid enn jeg hadde forestilt meg. Men det er vanskelig å forestille seg noe man aldri har prøvd før. Det er skummelt, men det er skikkelig gøy!

Og etter fem måneder forlater jeg min første barnehage. Jeg vet egentlig ikke om jeg kunne fått en bedre start. Jeg har hatt fantastiske medarbeidere, mye hjelp og støtte, blod, svette og tårer...og littegranne snørr. Jeg skal nå ut på nye eventyr. Slutte som pedagogisk leder? Neida, jeg skal bare bytte by. Hovedstaden står for tur, litt større barn, fast stilling. Jeg får ikke påpekt nok ganger hvorfor jeg bytter jobb. Jeg trives så utrolig godt i min nåværende jobb, og jeg blir litt trist over at jeg skal forlate dem. I disse dager tar jeg farvel med barna, en etter en, og jeg måtte faktisk felle en liten tåre på vei hjem fra jobb i dag. Jeg trenger bare å flytte på kroppen, ut på nye eventyr. Jeg er ung, singel og har ikke barn. Så før alt det der slår til for fullt, skal jeg være skikkelig egoistisk og tenke på meg selv og hva jeg har lyst til. Og bare gjør det. Det er nå jeg har mulighet! Vil oppfordre alle andre til å gjøre det samme. Har du mulighet, gjør det. Det er bedre å angre på det du har gjort, enn det du aldri gjorde. Selv om jeg mener man aldri skal angre på noe, man lærer og styrkes av alt. Men det er en helt annen historie.

Ferdigutdannet

Og så kom det i posten - vitnemålet. Mitt bevis på fullført studie. Nå har jeg en bachelorgrad og er førskolelærer. Det er så rart å tenke på, jeg synes jeg nettopp startet på Høgskolen i Hedmark.

Jeg visste ikke helt hva jeg ville bli. Psykolog? Dyrlege? Journalist? Fotograf? Danser? Jeg har vært innom mange muligheter. Jeg studere medieproduksjon, men følte meg ikke helt tilfreds med studiet. Så besøkte jeg ei venninne som fortalte at hun nettopp hadde søkt førskolelærerutdanningen på Hamar. Det var som å slå på en lyspære, og allerede dagen etter hadde jeg også søkt. Selvfølgelig! Jeg har alltid vært glad i barn, det er jo dette jeg skal drive med. Sommeren før skolen begynte jobbet jeg som vikar i en barnehage, og jeg fikk det bekreftet, jeg hadde valgt rett. Det er på en måte bare en magefølelse man får.

Tre år har gått fort, og det har vært tre fantastiske år. Jeg har lært så utrolig mye. Tidligere har jeg ikke vært så motivert på skolen, men i dette studiet har jeg virkelig engasjert meg. Jeg har ikke bare lært mye fagstoff, jeg har også lært mye om meg selv, og jeg kjenner jeg har vokst mye som person. Gjennom praksis har jeg fått prøvd meg på mange ulike oppgaver. Noen dager har jeg vært frustrert og følt at jeg ikke har fått det til. Men jeg har alltid kjent at dette er rett yrke for meg. Det kan være dager som er krevende og vanskelig, men sånn er det jo i alle jobber. Og det vokser man også på. Men de aller fleste dagene er gode. De dagene får jeg den gode følelsen i kroppen.

Om bare få uker starter jeg i jobb som pedagogisk leder. Det blir veldig rart å gå fra å være student til å jobbe med yrket. Jeg kjenner jeg gleder meg veldig, men jeg er også spent på mange måter. Spent på hvordan jeg fungerer i stillingen, på alt det nye jeg skal lære. Jeg har en utdanning, men jeg er på ingen måte utlært. Det er nå det hele begynner. Jeg er spent, mye på grunn av mine forventninger til meg selv. Jeg ønsker selvfølgelig å lykkes, og jeg har store krav til meg selv. Så det er da jeg må minne meg selv på at jeg er nyutdannet, jeg er ikke verdensmester fra første dag. Jeg har faktisk aldri gjort det før. Det eneste jeg vet er at jeg har valgt rett yrke, og at jeg vil lykkes. Og så gjenstår det å se på hvilken måte jeg kan lykkes. Det gleder jeg meg til!

En gang da jeg var liten var jeg ute på rulleskøyter. Det kom ei jente bort til meg. Jeg sa at jeg hadde blitt så flink, og viste henne at jeg hadde blitt skikkelig god på rulleskøytene. Hun svarte at det ikke var så bra å skryte av seg selv. Det husker jeg spesielt godt, og jeg skryter sjeldent av meg selv. Men nå skal jeg gå helt i mot hennes ord. Jeg er utrolig stolt av meg selv for å ha gjennomført en utdanning. Jeg er utrolig stolt av å kunne kalle meg selv førskolelærer. Og jeg skal bli en dødsgod en!

Foreldrerollen, det er du som bestemmer

I forrige uke var jeg så heldig å få være med på foreldrekveld i barnehagen. Og det var ikke hvem som helst som holdt foredrag, det var nemlig Anne Nielsen. Anne Nielsen er en erfaren førskolelærer som nå jobber som foredragsholder og er forfatter av boka Foreldrerollen. Om du får mulighet til å høre på henne en gang, gjør det! Boka hennes er også fin å ha, som forelder eller om du jobber med barn. Jeg ble veldig inspirert, og vil gjerne dele noen av hennes synspunkter.

Det var spesielt ett poeng Nielsen kom med som jeg er så enig i, og som jeg mener er noe av det viktigste å være bevisst på som voksen rundt barn. Det handler om at barnehjernen er skrudd sammen på en litt annen måte enn voksnes hjerner. Jeg er dessverre ingen forsker på hvordan denne hjernen er skrudd sammen, men det er det heldigvis andre som er. Og det er et par viktige punkter som Anne Nielsen kom opp med. Barn er her og nå, det er vanskelig for dem å tenke fram eller tilbake i tid. Vi tok opp ett spørsmål som jeg har spurt min lillebror på 3 år mange ganger, og som sikkert alle foreldre spør sine barn om hver dag. ”Hva gjorde du i barnehagen i dag da?” Hva pleier svaret å være? ”Vet ikke”, eller ”Ikke noe”. Som Nielsen påpekte, handler ikke dette om at barnet kjedet seg i barnehagen eller at det ikke skjedde noe viktig. Det er, enkelt og greit, fordi barn har vanskelig for å tenke tilbake til hva de har gjort før på dagen. Og det er helt greit, for hjernen har ikke utviklet seg til å tenke på den måten enda. Jeg tror man fort kan tenke at, okei, men da har det vel ikke så mye å si hva man gjør i barnehagen da. De husker det ikke uansett. Men barnet får fortsatt inntrykk i barnehagen, de tilegner seg kunnskaper og ferdigheter, og utvikles på mange områder. Det handler mer om summen av innholdet i barnehagen, enn at vi lagde hvitveis i barnehagen, akkurat i dag. Det fikk meg igjen til å bli mer bevisst på hvor viktig det er å prate med foreldrene ved henting av barna. Fortell hva som ble gjort og hvordan dagen har vært.

Barn tenker konkret, de kan ikke tenke abstrakt. Det vil si at de ikke kan ta det steget tilbake og se seg selv utenfra. De klarer ikke å reflektere over sine handlinger og følelser. Så når du sier ”Nå kan du sitte her og tenker over hva du har gjort!”, så kan barnet faktisk ikke det. Hjernen har ikke utviklet seg dit enda, og det er det utrolig viktig å vite. Det er generelt utrolig viktig å vite at barn bare er barn, og respektere det. De er under utvikling, og det tar tid. Det er kanskje et selvfølge for mange, men jeg tror det er fort gjort å glemme det. Anne Nielsen tok også opp flere viktige temaer, men det var dette som inspirerte meg mest, og som jeg synes er det viktigste å videreformidle.

Det har skjedd en enorm utvikling i barneoppdragelsen de siste årene, og mye av denne utviklingen kommer fra verdenskrigene. Da var makt og autoritet i sentrum, noe som også preget oppdragelsen. Det var for eksempel vanlig med fysisk avstraffelse. Etter dette skjedde det en stor utvikling, både i positiv og negativ retning. Det har blitt mer kjærlighet i oppdragelsen, vi skal ikke være så strenge lenger. Barns medvirkning og medbestemmelse er noe av det vi har fått banket inn i hjernen i løpet av studiet, og det har fått et stort fokus, og det er utrolig bra! Barns medvirkning er en viktig og stor del av mitt pedagogiske grunnsyn. Barns deltakelse, barn skal være med på å bestemme. Men så har det bikket litt over. Barn i dag får for mye ansvar, og uten å gå inn på for mye påstander og forskning om dette, så er det i hvert fall bevist at dette ikke bare er bra for barna. Hvor ble det av grensene? Barn får være med på å bestemme mye. De kan være med på litt, fordi det kan bidra til mestringsfølelse, og en følelse av å bli sett på som et individ på lik linje med alle andre mennesker. Men for mye ansvar kan føre til stress. Hvis vi gir de minste barna for mye ansvar i dag, hvordan blir det da når de vokser opp? Jo, de tror de kan bestemme alt. Det har også vist seg at det er godt for barn med grenser. Det gjør barna trygge. De har voksne rundt seg som er gode rollemodeller, og vi voksne har et ansvar ved å føre dette videre. Dette kan være lett for meg å skrive om, i teorien. Så handler det om å finne en gyllen middelvei, en god balanse mellom kjærlighet og autoritet. Barn bestemmer for mye i dag. Mange barn og unge i dag blir omtalt som bortskjemte, de styrer livene sine selv. Så vi må se på oss som voksenpersoner i disse barnas liv. Det er du som bestemmer hva barnet skal bestemme. Barn skal ikke ha for mye ansvar, men det skal komme gradvis. La barnet være med på aktiviteter i hjemmet, for det er viktig å føre tradisjoner videre. Men vær den som bestemmer.

Poenget er uansett å la barn være barn. Respekter og aksepter at de er under opplæring, gi dem tid og hjelp dem på veien. De kom ikke til verden ferdig skrudd sammen, vi er alle under utvikling hele tiden. Vær en tydelig voksen på denne reisen, så blir barna tryggere og får et godt utgangspunkt for livet videre.

(Vil forresten påpeke en ekstra gang at dette kommer fra Anne Nielsen J )

For ung?

Nå er jeg snart ferdigutdannet førskolelærer. Om ikke lenge kan jeg kalle meg førskolelærer, eller barnehagelærer, og skal søke jobb som dette. Jobbsøkingen har startet, og det har gitt meg et lite inntrykk av hva som kreves av meg i yrket. Jeg har fått ett inntrykk jeg synes er litt leit. Jeg startet utdanningen da jeg var 20 år, altså er jeg 23 som ferdigutdannet. Det er ganske ungt. Men har jeg mindre sjanser for å få jobb enn en eldre førskolelærer? Jeg synes det virker litt sånn, dessverre. Skal jeg "straffes" fordi jeg tok utdanningen så fort etter videregående? Jeg har flere ganger tenkt: å, skulle ønske jeg var rundt 30 og hadde masse erfaring. Men så har det slått meg at det er ikke sånn det skal være. 

Ja jeg er ung. Nei, jeg har ikke mange års erfaring. Hva jeg har? Jeg har snart en 3-årig utdanning der jeg har tilegnet meg masse kunnskaper. Jeg har gode karakterer. Gode tilbakemeldinger fra praksis. Jeg har vært topp motivert hele studietiden. Jeg har aldri lært så mye om meg selv som jeg har gjort under studietiden. Kjent at jeg har vokst og utviklet meg på mange områder. Jeg har blitt så glad over valget mitt, og har hele veien kjent at jeg har valgt rett. Om jeg skal jobbe i barnehage hele yrkeskarrieren vet jeg ikke. Men jeg skal jobbe med barn. Jeg synes det nesten er vanskelig å sette ord på hvor fantastisk jeg synes det er å jobbe med barn. Å jobbe med mennesker. Nei, jeg har ikke mange års erfaring med å jobbe i barnehage. Men da har jeg heller ikke rukket å bli lei det. Jeg er så motivert og så klar for å tre inn i yrket mitt. Er ikke det nok? 

Jeg vet at mange barnehager ønsker unge og nyutdannede, og det er flott. Og jeg kan forstå at mange barnehager ønsker voksne mennesker med egne barn og erfaring. Men ett sted må vi unge begynne også. Gi oss en sjanse til å vise vårt engasjement og våre kunnskaper. Nå er vi snart mange ferdigutdannede førskolelærere som står klare på døra. Slipp inn oss unge og lovende også :D