I dag har jeg vært en tilstedeværende voksen for barna. Det
var slutten av dagen, og det var kun meg igjen, sammen med 8 barn. Ett barn på ca 2 år fra
småbarnsavdelingen hadde aldri sett meg før, men ble overlatt til mitt fang.
Hun begynte å gråte. Et annet barn fra min avdeling, en 5 år gammel jente,
jobbet hardt for å få min oppmerksomhet. Jeg satt på gulvet. Vi tok fram en bok og begynte å lese.
2-åringen stod ved siden av meg med hånda dypt begravd i munnen, bet litt på
den, men fulgte med på boka. Jeg måtte lese en og samme bok til en 2-åring og
til en 5-åring. Det er to ganske forskjellige aldere, forskjellige nivåer,
forskjellig trygghetsfølelse. Men de fulgte med, begge to. Hånda kom ut av
munnen. Etter en stund begynte 2-åringen å kommentere. ”Se månen” – etter mine
gjentatte ”se på haren, se på kaninen, se på ekornet!”. 5-åringen syntes nok
det ble litt for mye detaljer og bilde-fortelling, så hun begynte å turne litt
rundt oss. Boka var ferdig. ”Se, ”Anne” er helt gæren!” sa jeg, mens hun tulla
rundt oss. ”Se, Anne gæren!” gjentok 2-åringen og pekte på Anne med et smil.
Hun pekte på fanget mitt og sa ”sitte”. Hun fikk sitte, og vi leste boka en
gang til. I dag har jeg vært en tilstedeværende voksen for barna.
