Det er noe jeg har lagt merke til i de barnehagene jeg har vært innom. Barna storkoser seg inne og ute med lek og er hele tiden i aktivitet. Jeg blir ofte invitert med i leken, og er mye sammen med barna, enten det er et teselskap i dukkekroken eller om det er i akebakken ute. Og da har det slått meg - er jeg den eneste som faktisk leker med barna? Jeg har sett rundt meg og lurt på hvor de andre voksne har blitt av. Med lite praksis og erfaring skal jeg ikke dra alle barnehager under en kam, men i de få jeg har vært i har det vært akkurat det samme. De voksne står i klynger ute og prater om vær og vind mens barna leker. Gjør jeg det feil? Er det meningen at barna skal leke selv?
Jeg var i en barnehage og vi var fire voksne som tok med en gruppe barn på et eget rom der de fikk base og leke fritt. Jeg og en ung lærling hadde hele tiden kontakt med barna. Vi pratet også med hverandre, men fokuset var på barna. Jeg så hvor godt lærlingen lekte med barna og dansa med dem til musikken. Det var latter og godt humør, og jeg ble glad av å se det gode samspillet. Samtidig prøvde ei lita jente å få kontakt med de to andre voksne. Hun klatret opp i ribbeveggen, "se på meg, se på meg nå!". Ingen respons. De var rett og slett for opptatt med å prate med hverandre. Jeg ble trist av å se det, og hadde lyst til å gå bort til de voksne for å si at den stakkars jenta prøvde å få kontakt. Barnet brukte også navnene til de voksne så det ikke skulle være tvil om hvem hun prøvde å få kontakt med. Jenta ga til slutt opp. Jeg prøvde å vise barnet at jeg så henne, men hun kjente meg ikke og var mest trygg på de andre voksne - de som ikke så henne.
Heldigvis er dette en av få opplevelser jeg har hatt som har vært så ekstreme. Jeg har også hatt mange gode opplevelser med voksne som er med barna, og som heller avbryter en samtale med en annen voksne for å få fokuset på barnet. Men i alle barnehager jeg har vært innom, har det alltid stått to-fire voksne sammen ute mens barna har vært opptatt med lek. Siden jeg har opplevd det hver gang, blir jeg litt usikker på hva som er riktig. Jeg blir alltid spurt om å være med i leken, og sier selvfølgelig ja. Jeg har ikke hjerte til å si nei. For hva skal man si da? "Nei, vi voksne leker ikke sånn". "Nei, nå må dere klare å leke selv". Barna leker jo selv store deler av dagen. Er det så feil å bli med litt? Hva er egentlig den voksnes rolle i leken?
Jeg mener at man skal være en tydelig voksen i barnehagen. Jeg sitter også ofte å observerer barn i lek, for jeg synes ikke man skal bryte inn om de leker godt. Blir man invitert går det an å være med uten å ta noen hovedrolle i leken, men være positiv til barnas initiativ og leken de styrer. Voksne kan også blande seg inn i leken om det oppstår en konflikt, eller om noen ikke får delta. Noen barn kan ha vanskelig for å bli inkludert i lek, og ved å selv være med kan man få barnet med inn i leken, for så å tre ut av den for at barna kan fortsette selv. Voksne kan også invitere barn med i leken. Det er ikke sikkert det hjelper å si "nå må du leke litt med barna da, ikke bare stå her med oss voksne" som jeg også har vært borti flere ganger.
Jeg tror voksne har godt av å leke litt jeg. Ved å velge en jobb i barnehage er det viktig å være klar over hva jobben går ut på. Du er ikke barnevakt som bare passer barna mens foreldrene er på jobb, du må ta jobben på alvor ved å leke litt. Bli med, ha det morsomt. Det gir oss kanskje et større barneperspektiv, og en større forståelse for barna. Vi blir mer kjent med dem, ser den enklete og deres behov. Lek er superviktig, og jeg synes alle skal være med litt.
Lek! Synes jeg da. Hva synes du?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar